Modellen for delt ansvar

Når en fil er «i skyen», ligger den på en server eid av et selskap du aldri har møtt og aldri vil besøke. Denne ordningen deler sikkerhetsansvaret mellom to parter, og de fleste lærer aldri hvor delelinjen går før noe går galt. Hver eneste større skyleverandør dokumenterer denne delingen eksplisitt, fordi å ta feil i begge retninger — å anta at leverandøren dekker alt, eller å prøve å sikre ting leverandøren allerede håndterer — fører til reelle hendelser.

To sider av én linje

Amazon Web Services kaller sin versjon av denne delingen modellen for delt ansvar, delt inn i «sikkerhet av skyen» og «sikkerhet i skyen». AWS er ansvarlig for det første: «maskinvaren, programvaren, nettverket og fasilitetene som kjører AWS-skytjenester» — de fysiske datasentrene, oppdatering av infrastrukturen, delene du aldri kunne inspisere eller konfigurere selv om du ville. Kunden er ansvarlig for det andre, og AWS er spesifikk om hva det innebærer for sky-lagringstjenester: «å administrere dataene sine (inkludert krypteringsvalg), klassifisere ressursene sine, og bruke IAM-verktøy» — altså hvem som får tilgang til dem.

Delelinjen flytter seg avhengig av hva du bruker

Microsofts dokumentasjon peker på noe som betyr mye for alle som velger mellom ulike typer skytjenester: delelinjen er ikke fast, den flytter seg avhengig av tjenestemodellen. Ansvarstabellen deres lister kundedata, kontoidentiteter og tilgangsstyring som alltid kundens jobb, i enhver modell, lokalt eller i skyen. Men når du beveger deg fra infrastruktur-som-en-tjeneste (å leie en virtuell maskin du konfigurerer selv) mot programvare-som-en-tjeneste (å bruke en ferdig applikasjon som en e-post- eller fildelingstjeneste), tar Microsoft på seg mer: operativsystemer, applikasjonskode og nettverkskonfigurasjon blir i økende grad Microsofts jobb i stedet for din. Det som aldri flytter seg, i Microsofts egne ord, er at «du beholder alltid» ansvaret for dataene dine, kontoene dine, klientenhetene dine og tilgangskontrollene dine.

Hvorfor kundesiden betyr mer enn den høres ut som

For en NGO som bruker en ferdig fildelings- eller e-posttjeneste — programvare-som-en-tjeneste, modellen der leverandøren håndterer mest — er det fristende å anta at leverandørens sikkerhet nå er hele historien. Det er den ikke. Leverandørens side av linjen (deres servere, deres nettverk, deres oppdatering) er vanligvis utmerket for store tjenester; det er nettopp derfor angripere sjelden bryr seg med å angripe den direkte. I stedet retter de seg mot kundens side: et svakt eller gjenbrukt passord, en lenke delt bredere enn tiltenkt, en konto uten en andre faktor. Hver kategori på listen «alltid kundens jobb» ovenfor er også, ikke tilfeldig, temaet for neste leksjon i dette kurset.

Et spørsmål verdt å stille om enhver skytjeneste du bruker

Før du betror en skytjeneste med sensitivt materiale, er det verdt å finne dens egen dokumentasjon om delt ansvar (store leverandører publiserer alle en slik) og stille to spørsmål: hva sikrer leverandøren faktisk som standard, og hva er eksplisitt overlatt til meg? Svaret klargjør vanligvis nøyaktig hvilke av dine egne vaner — dekket i resten av dette kurset — sikkerheten til de dataene faktisk avhenger av.